Skrevet av: Tove Odland. Publisert: 07.07.2010

RAPPORT 5

07.07.2010

 

Da begynner tiden å renne ut, i økende fart kjennes det som. Men det er vel bare en bi effekt av at jeg gjerne skulle avsluttet et par oppgaver før jeg reiser. Det er alltid forsinkelser, og med marginal tid ender en fort opp i stress på slutten. Vi har kjørt ut over 135 pulter til skoler i Nimba County nå. 27 skal av gårde til Guinea i morgen. Da kan vi ikke montere alle, men må frakte dem i deler for sammensetting på stedet. Vi har allerede erfart at 19 er maks last. Det blir en lang dag i nabolandet.

På fredag returnerer jeg til Monrovia og overlater resten til sis. Barb. Hun får ansvar for å produsere de 40 siste stolene, frakte dem ut og betale restlønn til snekkerne. 3 skoler må vi muligens gi opp nå i regntiden. De ligger for langt inn i bushen med dårlig veiforbindelse. Vi prøvde oss på en slik sist lørdag……

Vi skulle først til Yarsonnah og levere 11 pulter med sjåfør, mekaniker, sis. Barb og jeg. Null problemer dit. 2 gutter i 10-11 års alderen kom løpende til og ville hjelpe. De bar flere pulter sammen. Sterke karer! Støtfangeren falt av mens vi losset, og vi lempet den bare opp på lasteplanet. Så skulle vi prøve oss på Korsein. Til tross for mange advarsler på forhånd forkynte sjåføren: ”I can do it!”. Det er en holdning jeg respekterer! Vi tok av fra hovedveien og inn på en kjerrevei med gress i midten. Vi var veldig tilfredse inntil vi møtte den første nedoverbakken. Her hadde troperegnet gjort sitt arbeid og etterlatt 2 dype bekkefar. Dette viste seg å være en fast trend i alle bakker. Og vi greide oss fint inntil sjåføren ikke greide å få bilen ned i 1. gir i midten av en motbakke. Det hadde ikke vært et problem under normale forhold, men nå har det seg slik at det er luft i bremsesystemet. Sjåføren pumpet pedalen for harde livet, prøvde å styre, men vi havnet likevel i grøfta med kun høyre forhjul på veikanten! Thomas og J. Mark hoppet ut med en gang for å starte redningsaksjonen, kuttet ned bushen med macheter, hentet greiner og steiner for å legge under. Ingen ting nyttet. Forbipasserende stoppet opp, noen bare nysgjerrige, andre hjalp til, alle pratet! Noen kom på motorsykkel fra landsbyen og dro tilbake for å gi beskjed. Utallige forsøk medførte bare at vi skled ytterligere ned i grøfta. Vi sendte flere motorsykler til landsbyen for å hente ”manpower”, og med 20 mann rundt lasteplanet greide vi det! Folk hoppet, danset og ropte! Da vi kom inn i landsbyen kjørte motorsyklene rundt med hornet på, og alle kom for å se. 

Dette var den minste skolen hittil. Bare laget av jordklosser og med jordgulv. De bar flere gamle og ødelagte pulter ut før de nye ble satt inn. Flere ville ha oss med hjem, men vi måtte dra før mørket kom og tok farvel.

Både mat og vann var gått med til dugnadsgjengen, så tørsten var absolutt til å kjenne på. Flaskevann er ikke å få kjøpt i slike trakter, så det er bare å fokusere på noe annet.

Inne i førerhuset satt vi 4 stykker tett sammen, det var en ettertenksomhetens stillhet……. Alle sa vi ikke kunne gjøre det, men sjåføren sa: ”I can do it!” Det gjorde hele forskjellen.

Lørdag morgen ville vi gjøre en liten vri på dagen og dro til byen for å spise frokost kl 7.15. Det var full aktivitet over alt. Og her ser dere en fortauskafé som sørget godt for oss. Det var bare en rett på menyen: stekt egg med tilhørende brød og kaffe/te. Gutta jobbet på spreng og hadde 2 propanbluss. Gildet kostet 7 kr pr snute. En god start på dagen betyr mye og afrikansk fastfood er ikke å forakte. Vi var mette og fornøyde.

 

 

 

 

Om denne gjengen var mett vet jeg ikke. Men fornøyde er de i alle fall, og mest over å bli tatt bilde av! Glade barn er det over alt! Og det er vel et godt grunnlag for det framtidige Liberia.

 

Takk for denne gang!

 

Terje