Gleden over livet og troen på en god Gud

 

 

Luanda. Overbefolket. Overalt hvor en ser ligger det hus tett i tett, og enda bygges det nye i en voldsom fart. Mange velger å bosette seg i nærheten av byen når de vender tilbake til livet etter krigen. Det er det mulig å forstå. Men det er ikke uten problemer at så mange mennesker bosetter seg på et forholdsvis lite område. Flere og flere har råd til å kjøpe biler. I et hastig tempo øker antallet kjøretøy på veiene, men veinettet blir ikke oppgradert. Ikke inne i Luanda. Hvor skal en kunne legge veiene når det bygges på hvert minste ubebodde jordstykke? Trafikken er et problem. Dersom en er utstyrt med en god dose tålmodighet, kommer en seg omsider ut av det som kan virke som en evig trafikkork, og ut på landet. Plutselig er det få mennesker å se, bebyggelsen tar slutt og en variert natur omringer en. Her er veiene betraktelig bedre. En kan si hva en vil om at kineserne benytter seg av Angolas olje, men heldigvis gagner betalingen hele folket, ikke bare presidenten og hans familie. De bygger veier, fine veier, som gjør det veldig mye enklere å kommunisere med mennesker utenfor hovedstaden. Dette betyr mye for António Sozinho, lederen for PRODESSA, sitt arbeid.

 

Fiskebåter
Fiskebåter i Barra do Dande. Det har de søkt om midler til der. Og med det utstyret som er nødvendig for å få stor fangst. Mennene skal i båtene og damene tilberede fisken for så å selge den. Dette blir det inntekter av. Da vi besøkte stedet, ble vi møtt av en gruppe på 10-15 stykker som stolt fortalte om fiskeprosjektet sitt og viste oss båtene de har kjøpt. Den som informerte med størst iver var en sterk afrikansk kvinne, med fargerikt tørkle på hodet og kraftige husmorshender. I rullestol. Hun var flott. Respektert. Det var også administratoren for området. Hun hadde bevæpnede livvakter med. Kroppsspråket og bevegelsene hennes fortalte at dette er en dame med makt. Presten og tilsynsmannen var også sammen med oss, i tillegg til områdets soba (chief eller høvding). Viktige mennesker fikk vi møte. De kunne fortelle om et samarbeid som fungerte godt, både mellom kirken og de øvrige lederne for området. Arbeidet har ikke vært uten utfordringer, men de har kommet fram til gode løsninger.

Innbyggerne i Barra de Dande har lite. Likevel så det koselig, ryddig og rent ut i landsbyen. Og vi ble invitert til et privat hjem der de hadde pyntet veggene med lyseblå duker og dekket bordene med selskapsservise. Noen damer stod utenfor og tilberedte fisken vi skulle spise, på samme måte som de vil gjøre det med fisken de skal selge. Dette ble servert med mengder av poteter, søtpoteter (jam), bananer, salat, ulike sauser og bønner. Alt var rikt på smak. Fisken også. Å selge den blir nok ikke vanskelig. Hvis noen har råd til å kjøpe den, vel å merke. Matprisene øker kraftig i Angola. Som vanlig i krigsherjede land, blir det svært dyrt å leve der. Det er det mange som merker. Rett før hjemreisen fikk vi et glimt av stedet der de lagde all maten vi spiste. Med en åpen plass, ett ildsted og noen gryter klarte de servere mat til rundt 20-25 mennesker og enda var det mye igjen. Vi måtte hatt et storkjøkken for å matche det. Det er mye som imponerer.

 

Vista Alegre. Glad utsikt. Det er navnet på en av de 12-15 landsbyene der PRODESSA har et prosjekt gående. Navnet er vel fortjent. Etter å ha kjørt i åtte timer gjennom tørre savanner, slake fjellsider og frodige regnskogområdet, kom vi endelig fram til Vista Alegre. En landsby som ble hardt rammet både under portugisernes styre og under borgerkrigen som fulgte etter søreuropeernes tilbaketrekking. Når en har stått øverst i landsbyen og sett den fantastiske utsikten en har til alle kanter derfra, er det mulig å forstå at en har kjempet hardt for å eie og styre over landområdet. Noe vakrere har jeg ikke sett. Kontrastfylt. Krigerne har ikke brydd seg om menneskene som levde i Vista Alegre. De har måttet flykte, mange ganger. Nå som det endelig er fred i landet, vender de innbyggerne tilbake. Igjen. Tilbake til raserte områder, ødelagte hus og marker. Og ødelagt kirke. Midt i alt arbeidet med å gjenoppbygge sine egne hjem og eiendommer, har de ulike familiene i metodistmenigheten der samlet steiner som skal danne grunnmuren til den nye kirken. Den nåværende kirken samler 300 medlemmer hver søndag. Innbyggerne i landsbyen har lånt midler til bokhandel der de selger skolemateriell, data-, kopi- og lamineringsmaskin. Og skriver. De er stolte over å ha den første og eneste dataen innen fire timers kjøring. Koordinatoren i området må til Vista Alegre for å skrive ut de viktige dokumentene sine. De smiler når de forteller det.

 

 

Helvete på jord ble byen kalt. Dondo. En av de første byene det kom misjonærer til. De døde som fluer på grunn av den intense varmen det kan bli der. Derav kallenavnet. Vi var i byen for å besøke ledere, lærere og deltakere i computerprosjektet kirken har satt i gang. Omtrent 100 ungdommer tilstede da vi kom. Å forstå hva de sa var vanskelig, men en kunne merke at dette var en engasjert gruppe mennesker som var stolte av datakunnskapene de hadde tilegnet seg gjennom kurset de ble tilbudt. Fem timer om dagen i to måneder. Én av ti har fått jobb der slike kunnskaper er nødvendig, etter endt eksamen. Kurset hadde mange søkere og de som jobbet med prosjektet ville gjerne utvide og få en nettkafé tilknyttet det. Foreløpig er det plassmangel som hindrer dem i det.

 

 

Tecula, Kibala. Fire landsbyer i én. Sånn valgte de å bosette seg etter krigen. De var lure de som bestemte det. Da hadde de større krefter mot eventuelle nye krigere som ville okkupere området. Det betyr også én pinsemenighet, én katolsk menighet og én metodistmenighet i én landsby. Og fire sobaer. Fire ledere som skal bli enige om hvordan å styre samfunnet der. Og alle disse mennene har klart, sammen med kirken og innbyggerne i Tecula, å komme fram til ett prosjekt alle kan stå inne for. Ett prosjekt som skal bedre menneskenes hverdag. Ett prosjekt som i aller høyeste grad gagner kvinnene. En mølle. Den skal kverne mais og maniok (cassawa). Melet de får kan selges til forbireisende i tillegg til at folk fra andre landsbyer kan komme til Tecula og betale for å bruke møllen. Godt tenkt.

 

 

Forandringer i planene. En bør regne med det. Vi skulle få hjelpe til å bygge huset som skulle stå rundt mølla. I løpet av natten til den aktuelle dagen, døde moren til lederen for kvinneforbundet. Landsbyen var naturligvis preget av hendelsen. Mennene snekret kiste mens kvinnene satt rundt den døde og sang og ba kontinuerlig. Vi var naturlige deltakere av begravelsen, syns de. Alle gikk i følge etter de som bar kista. Rolig. Lavmælt salmesang hørtes. Først sang katolikkene, deretter pinsevennene og til slutt metodistene. Engen vi gikk gjennom var dekket av ulike urter. En god duft vrimlet opp. Rundt oss var en majestetisk natur. Seremonien gikk rolig for seg. Sørgetiden skulle vare i én til to uker. Mange var glad i henne.

 

Et begravelsesfølge. Da moren til lederen av Kvinneforbundet døde, ble de besøkende en del av begravelsesfølget.

Angola er omtrent umulig å reise til som turist. I tillegg til visumvanskeligheter, bør en ha noen å bo hos. Hotellprisene er skyhøye. Det samme gjelder prisen på mat, drivstoff og andre nødvendigheter. Det er forferdelig synd. Jeg unner alle å få oppleve Angola og alt med det. Naturen, atmosfæren, havet. Og menneskene, ikke minst. Flotte, sterke mennesker som til tross for å ha levd et liv nesten bare i krig, legger de vonde årene bak seg og samarbeider for å få landet opp på beina igjen. De har en enorm jobb foran seg, men ingen gir opp. En kommer ingen vei med bitterhet og klage. Det har de skjønt. Gleden over livet er det som holder dem i gang. Gleden over livet og troen på en god gud. La oss lære av dem.

Linn Markussen