På luftetur for fadderbarna

Marie er som 13-åringer flest. Hun har et sterkt ønske om å hjelpe barn som ikke har det like godt som henne. Derfor har hun ikke bare ett, men to fadderbarn. Møt ungdommen som gjør sitt for at verden skal bli et bedre sted!

Marie Hægeland Abrahamsen på luftetur med familiens hund på en regntung dag i julen. Lufteturer med hunder er bare en av måtene hun får penger til å være fadder for to barn, ett i India og ett i Zimbabwe. Foto: Karl Anders Ellingsen, Brobyggeren

I et romjulsgrått Brevik på Telemarkskysten møter vi Marie Hægeland Abrahamsen som går i syvende klasse. Hun er med på 10+ i Metodistkirken i Porsgrunn og er blitt et kjent navn for misjonskontoret.

- Hva liker du å gjøre til vanlig?
- Jeg liker vel det samme som andre, være sammen med vennene mine og spille dataspill. Jeg liker også godt å være med Nordsem gutte- og pikekorps.

Jeg kan også hjelpe
- Når hørte du om det å være fadder for første gang?
- Jeg tror jeg var ti år. Jeg hadde vært i Metodistkirka i Porsgrunn og hørt Reidun Refsdal fortelle om fadderbarna i Mursan, og hvordan det å få en fadder forandret livet deres. Da forstod jeg at også jeg kunne hjelpe noen barn som ikke hadde det så godt. Da vi kom hjem fortalte jeg det til mamma, og det syntes hun var helt fint.
For mamma Liv kom ikke ønsket om å bli fadder som en overraskelse.
- Jeg synes det var helt naturlig. På mange måter er det helt typisk for Marie. Hun vil gjerne hjelpe andre, sier Liv.

Misjonsfamilie
Marie er vokst opp i en misjonsfamilie. Helt siden oldeforelderne har de vært engasjert i arbeidet til misjonen. Mormor er fortsatt aktiv i MK og jobber for misjonen. Mamma Liv vokste opp med søster Borghild som den store heltinnen. Det å gi til misjonen er noe en lærte fra en var liten. Da har en to sparebøsser; En til misjonen og en til seg selv.

To fadderbarn
Ett fadderbarn er jo flott, men hva fikk deg til å bli fadder til nok et barn?
- Jeg hadde hatt lyst til å få et fadderbarn til en god stund. Jeg har jo råd til det og det er jo så mange barn som trenger faddere. Jeg så at det gikk så bra med det første barnet, så jeg ville ha et til. Jeg fortalte det til mamma, men hun bremset meg litt denne gangen. Men vi ble enige om at jeg kunne klare to barn. Nå har jeg et barn i India og et barn i Afrika, og det er jo fint.

Lufteturer og vask
- Hvordan får du penger til å sende til misjonen hver måned?
- Jeg jobber hjemme med å rydde, vaske og vaske opp. For det får jeg ukelønn. Jeg vasker også klinikken til mamma, det får jeg lønn for. Også går jeg lufteturer med hunden vår og en av naboenes hunder. Det får jeg også lønn for. Til sammen skal jeg tjene nok penger hver måned. Dersom det blir vanskelig, vil mamma hjelpe meg slik at jeg får sendt inn det jeg skal, forteller Marie.

Det blir mange lufteturer med hundene for å sende nok penger til fadderbarna. Noen ganger går det lett, men det er også dager som denne i romjulen, da det er grått, vått og ikke så veldig koselig. Da kan det være litt tungt, men stort sett går det veldig fint, kan Marie fortelle.

- Har du ikke lyst til å bruke pengene du jobber så mye for på deg selv da?
- Jeg synes jeg har bra med penger å bruke på meg selv. Men jeg bruker ikke så mye penger på klær og slikt. Jeg er ikke så opptatt av moter, og ikke bruker jeg så mye på spill heller, sier Marie.

Smittsomt engasjement
Mamma Liv kan fortelle at engasjementet til Marie smitter over på dem som kjenner og møter henne.
Etter at Marie fortalte at hun ville ha ett barn til, har flere i familien tatt sine egne fadderbarn. Liv tror det får mange til å tenke når en ungdom klarer å være fadder for to. Slikt smitter på de som er rundt en.

Vi spør Marie om hun tror andre barn og ungdommer kan bli faddere.
-Ja det er jeg sikker på, sier Marie bestemt. Det er ikke så mye å lure på. Du må rett og slett bare hoppe i det. Det er kanskje litt skummelt å binde seg til å betale hver måned, men det er sikkert noen som vil hjelpe deg dersom det blir vanskelig en måned. Hvis du spør, vil sikkert foreldrene eller besteforeldrene dine hjelpe deg, sier Marie.

-Er det noe misjonen og kirken kan gjøre for at flere skal bli faddere, tror du?
-Ja. Det hadde vært fint om noen kunne reist rundt og fortalt om det på skolene. Jeg tror det er mange som har lyst til å bli faddere, men som ikke vet helt hvordan.

-Er det noe du drømmer om og har virkelig lyst til?
-Ja. Jeg har hørt om påskeleirene hvor ungdom fra Norge reiser på leir til India eller Zimbabwe. Det har jeg lyst til å være med på når jeg blir gammel nok. Jeg har snakket blant annet med mormor om å være med til India, for der har hun vært på besøk med misjonen. Det er en drøm jeg har, forteller Marie.

Brobyggerens utsendte merker at Marie sitt engasjement virkelig er smittsomt, og reiser fra Brevik med mange tanker om hvor mye vi kan gjøre og hvor mye vi har å lære av mennesker som Marie.
-Det føles godt å hjelpe barn til å ha det like godt som det jeg har det. 

Ordene til Marie bør vekke tanker hos oss alle. Vi er mange som er med i misjonsarbeidet og gir vårt lille bidrag til en bedre verden. For dem som mottar hjelpen forandres livet fra håpløshet til håp. Det gjør også noe med oss som deler av vår overflod.

Det er fortsatt mange barn som trenger en fadder i Mursan og på Mutambara. Ønsker du å bli fadder i Metodistkirkens Misjonsselskap, så kan du finne mer informasjon på vår fadderside.

Artikkelen er hentet fra Brobyggeren.