Sammen om et bedre liv for alle mennesker

Sommerens nyhetsbrev

Forster, Anne Ng
05.07.2017
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Les om Helen og Bill Lovelace' fantastiske reise i misjonens tjeneste

Helen og Bill Lovelace forlater Litauen

Sommerens nyhetsbrevEtter 20 år utenfor Norges grenser er Helen og Bill på vei til ny tjeneste, i Nord Norge. Her får vi et varmt og nært innblikk i deres fantastiske reise, ført i pennen av Helen selv.

"Livet består av epoker, vegkryss og stasjoner - i hvert fall gjør mitt liv det. Nå er atter en ny epoke over og jeg står foran ett nytt vegkryss. Denne gangen er valget i vegkrysset litt lettere enn det forrige vegkryss, jeg stod i, denne gangen står det Norge med store bokstaver på skiltet jeg skal følge. Det forrige store vegkrysset jeg stod i var litt mer usikkert og skremmende – Ukraina eller Norge. Vegvalget den gangen for tjue år siden ble Ukraina, jeg skulle i hvert fall prøve for ett år, ett år som raskt ble til 14 år i Ukraina og 6 år i Litauen.

-Det har vært 20 år med mange opplevelser, mange utfordringer, kultursjokk, gleder, sorger, frustrasjoner, sinne, håp, latter og tårer – men gjennom alt dette har jeg fått oppleve tryggheten av å være i Guds hender; blitt båret fram i bønn, opplevd at andre har bedt for oss når vi ikke har klart det selv. Vi har sett og opplevd hvordan Gud har ledet oss og hatt omsorg for oss. Bønnen og vissheten om å være i Guds hender, sammen med en god porsjon stahet har gjort at det ene året har blitt til tjue.

Den første stasjonen var Kerch. Møte med Kerch på Krimhalvøya var nok den største utfordringen for meg i de tjue årene jeg har bodd utenfor Norges grenser, samtidig som den gav meg viktig kunnskap om landet og folket jeg skulle bli en del av, og som dermed gav grunnlaget for min tjeneste i kirken i disse årene.

Jeg reiste fra et av Europas rikeste land, til det fattigste landet i Europa på den tiden. Vi flyttet til den fattigste delen av Ukraina (Krim) og byen vi bodde i var den fattigste byen i området.Sommerens nyhetsbrev Kun kaldt vann i springen, og vannet kunne heller ikke drikkes, elektrisitet bare noen timer hver dag i lange perioder av gangen, handle gjorde vi på byens marked som var langt fra standarden på Bondens marked i Kragerø. Her kom jeg inn på livet til menneskene rundt meg, her opplevde vi de største gleder og de dype daler, her mistet vi barnet vi ventet, her fikk vi opplevde sykehussituasjonen på kroppen, her opplevde vi vennskap, omsorg fra menighet og naboer, samhold i vanskelige tider, vi lærte å stole på mennesker på en ny måte.

Vi lærte også betydningen av å være fleksibel – en viktig egenskap i misjonens tjeneste. Vi lærte også viktigheten av gjestfrihet og hva det vil si å være en velkommen kirke - aktivitetene i menigheten skjedde i vår leilighet med unntak av gudstjenesten søndag formiddag, noe som fortsatte i Kiev vårt neste stoppested, her var kirkens hovedkontor en del av vår leilighet.

Fra Kerch gikk turen til Kiev, 24 timer med tog og flyttingen til Kiev foregikk, ja akkurat med toget – utfordringen med å få alle eskene og kofferten inn i togkupeen i Kerch (vi trengte to) og ut av toget i Kiev, få tak i drosjer i Kiev til å frakte alle eiendelene våre til leiligheten i 4 etasje uten heis - er et annet øyeblikk vi husker godt.

Grunnen til at vi flyttet til Kiev var mange, men hovedårsaken var at biskopen ønsket av skulle være med på å etablere Metodistkirken som kirkesamfunn i Ukraina og da måtte vi bo i hovedstaden.

Bygge opp Metodistkirken fra en menighet på Krim til egen Årskonferanse i Ukraina var utfordrende og spennende. Å reise rundt i Ukraina med tog, besøke nye steder, komme i kontakt med mennesker som ønsket å tilhøre Metodistkirken har gitt oss mange Gudsopplevelser, mange historier, minner og lært oss å stole på Gud, samtidig som vi har opplevd skuffelser og store utfordringer – ikke alt går etter boka, håpet eller ønsker! Det finnes mange nedturer i menighetsplanting, men oppturene vinner.

Hvordan Gud ledet oss til Litauen, har også vært spennende. Når utfordringen ble gitt, var det ikke lett å si ja til å reise fra gatebarn/familiesenteret og menigheten vi hadde vært med på å starte i Kiev. Men Gud sendte på rett tidspunkt en til å ta over det overordnende ansvaret for senteret og en annen var klar til å ta over som prest i menigheten vi hadde startet. De ville videreføre arbeidet og ta det et skritt videre, og da kunne vi i trygghet si ja til å reise til Litauen.
Sommerens nyhetsbrev

Det at vi har sett og opplevd Guds ledelse gjør at vi står trygge i at Gud sendte oss til Litauen, når bølgedalene kommer, når stormene er kraftige – som vi har opplevd her også, vet vi at Gud har sendt oss. Her har vi fått lede kirken videre, vi har hatt fokus på barn og unge og diakoni, ved siden av administrasjon og kirkebygging. Vi håper at vi har gitt kirken et godt fundament til å bygge videre på, selv om fundamentet av og til ser litt skjørt ut.

Ser jeg tilbake på hva vi har arbeidet med de siste årene er det Gatebarnsentert og menigheten St. Luke i Kiev sammen med ledertrening for ungdom i Litauen som har den største plassen i hjertet mitt og hvor jeg har min identitet som diakon og misjonær. Hvordan Gud ledet meg til å starte senteret og vegen derfra er trosstyrkende. Det å få undervise om Guds kjærlighet, lære barn og unge om Jesus, møte menneskers behov, feire gudstjeneste sammen med dem – vise barn og familier i faresonen at Gud er kjærlighet, ikke bare i ord, men også i handling, bry seg om mennesker … Det å få være med på å utvikle unge mennesker til ansvarlige medborgere som ønsker å ta ansvar i kirke og i lokalsamfunn er et stort privilegium.
Sommerens nyhetsbrev

Sentralt i alt vi har gjort er kjærligheten til Gud og til menneskene vi møter. Det jeg husker best og som har satt varige spor i meg i min tjeneste, er når jeg innser at den eneste muligheten til å gå videre er ved å overgi alt til Gud og stole på at Han går med meg. Som da jeg skulle gå med dødsbudskapet til en ung jente; fortelle henne at broren som betydde så mye i hennes liv, var blitt drept i løpet av natta. Eller da en av de unge guttene på gatebarnsenteret ble satt i fengsel fordi han stjal en mobiltelefon, og vi ikke fikk lov til å ta et ordentlig farvel med ham før han ble satt inn etter en urettferdig domsprosess. Samtidig som et av det største og beste øyeblikkene er når gutten kommer inn på gatebarnsentret rett fra fengselet for å si «her er jeg!». Gatebarnsenteret var det første han oppsøkte, her fant han trygghet.

Et annet øyeblikk fylt av glede og takknemlighet var den dagen vi åpnet det nye gatebarnsenteret. Det å se ansiktene; håpet, og høre spørsmålene til ungene som kom inn på sentret for første gang: «Er dette vårt? Kan vi komme hit hver dag, her som det er så flott?» Det å få være med på å gi disse ungene et godt selvbilde og opplevelsen av at de er elsket, er noe vi aldri vil glemme!

Takk til dere alle som har vært med oss på denne reisen, og vi ber om at dere fortsatt er med oss i forbønn – vi trenger det like mye nå som før. Vi har sett Guds fingeravtrykk hvor vi har ferdes, og vi har opplev Guds kjærlighet gjennom alle menneskene som har bedt for oss, gjennom brev, hilsener og besøk.

Å se liv bli forandret ved at Gud får bruke oss i sin tjeneste er jeg dypt takknemlig for, og jeg håper jeg også kan få være et redskap for det når vi nå flytter til Norge og fortsetter tjenesten som Guds medarbeidere. Kallet til tjeneste er ikke slutt, det fortsetter. Må Gud velsigne dere så rikelig som Han har velsignet oss gjennom deres engasjement og tjeneste!"

Sommerens nyhetsbrev

I forbindelse med pinsen ble det holdt en fredsdialog mellom Russland og Ukraina i Litauen. Det var biskop Khegay som ledet og Helen og Bill var vertskap for dialogen. På pinsedag ble gudstjenesten i Pilviskai avsluttet ved at det ble sendt opp tre hvite duer som symbol på Den Hellige Ånd, men også som et symbol på fred. Markeringen med å sende opp duene ble utført en ukrainer, en russer og en litauer (barnet er fra Litauen).

 

Les hele nyhetsbrevet ved å trykke på lenken under.

© 2008 Metodistkirkens Misjonsselskap
Postboks 2744 St.Hanshaugen
0131 Oslo

Besøksadresse: Akersbakken 37, 0172 Oslo 

Telefon: 23 33 27 00
E-post: misjonsselskapet@metodistkirken.no

Gavekonto: 3000 13 88084 

Vipps og SMS: 2248

En del av Metodistkirken i Norge
metodistkirken.no

Org. nummer: 974 230 887

Powered by Cornerstone