Sammen om et bedre liv for alle mennesker

Never to be the same again road

Aske, Øyvind
22.01.2014
Dette var det lokale kallenavnet på en av veiene til Maryland som er det aller sørøstligste fylket i Liberia. «Hvorfor det?» var det en som spurte. «Jo fordi etter at du har kjørt der vil bilen din aldri mer være den samme!» Her følger vår historie fra en annen «aldri mer den samme» vei. Det er veien til Gbason Town i Sinoe fylke, den har alltid vært beryktet.
Vi legger av gårde mot Sinoe med full tank og godt mot. Tove, Jonathan og jeg. Det er tidlig tirsdag morgen, dagslyset er enda ikke kommet. Det er nesten ingen biler på veiene. Vi når Buchanan på gode asfaltveier enda før sola har brutt igjennom morgendisen. Her slutter asfalten og grusveiene begynner. Det støver ikke pga natteduggen. Standarden er rimelig god til grusvei å være. Vi holder østlig retning og det blir stadig lengre mellom landsbyene.
Trærne blir høyere, bushen kryper stadig nærmere kjøreveien, den er nå bare på ett løp. Så deler veien seg for siste gang mot Sinoe og sannelig er vi atter igjen på skikkelige bushveier.
 Never to be the same again roadNever to be the same again roadNever to be the same again road
Veien til Sinoe er skikkelig dårlig, med huller, grøfter, gjørme og vann
 
Bilen, en Toyota Pick-up V8 hiver og kaster på seg i huller og grøfter. Selv om det nå er tørketid må vi kjøre gjennom store vannsjøer og gjørme. Høy vegetasjon hindrer vannet i å tørke opp, her er ingen drenering selv om veivesenet flere steder har lagt ned rør. Vi kjører ikke veldig fort men bilen får juling likevel. Vi følger med på alle lyder, så kommer et skarpt smell! Motoren bråker plutselig mer enn vanlig. Vi stanser pick-upen og glaner under bilen. Sannelig, ekshaustanlegget har brukket midt under og bakre del henger og slenger. Vi kjører på fri eksos! Ingenting å gjøre med det her. Vi kjører gjennom en liten landsby, barna springer bort helt forskremt. Hva er det nå som kommer langs veien, er det et fly? Ved neste større landsby stanser vi for å binde opp anlegget. Vi bruker countryrep, lianer – så mister vi i hvert fall ikke anlegget.
 Never to be the same again road
Eksosanlegget trenger en midlertidig reparasjon
 
Etter enda et par timer nærmer vi oss Greenville. Nå er veiene bedre igjen, takk og lov. Men Jonathan bremser og bremser, hva er det nå som er galt? Trykket på bremsepedalen er ikke som før. Igjen er det ut av bilen og under panseret. Bremsevæsken er under minimum, det er lekkasje i bremsesystemet! Med nesten null bremsekraft triller vi inn i Greenville et kvarter etter. Målet er første og beste verksted. Jeg takker Gud for at vi var så nær Greenville da vi mistet bremsene. Etter halvannen time på vaklende kurvstoler på verkstedområdet med verksteds-støy og fuktig ettermiddagshete er jobben gjort. Eksosen er sveiset og en manglende bit på bremseanlegget er erstattet og skrudd på plass.
 
Vi spiser middag, besøker et Codevpro prosjekt og da mørket faller på, har vi fått utrettet alt det vi tenkte å gjøre!
Never to be the same again road 
Flenge i det nye dekket + brukket aksel
 
Neste dag opprinner med ny morgendis og med alle tegn på en ny het dag. I dag har vi ett mål, det er å besøke Gbason Town. Ved 12 tiden regner vi med å sette kursen for Monrovia igjen. Men den gang ei! Veien mellom Greenville og Gbason town er sjelden bra. Men her og der er det noen skarpe hull. Etter å ha truffet et av dem hører vi en susende lyd fra forhjulet. Vi konkluderer med stein i bremsetrommelen. Men etter noen minutter lyder et fatalt brak, bilen krenger og det ender med en brå stans i veikanten. Vi myldrer ut for å skue våre verste anelser. Ja, sannelig – hjulet med en stor flenge ligger skrått, presset opp under skjermen. Jeg tenker i det stille: dett var dett, nå må vi etterlate bilen her. Etter at vi har jekket opp bilen, løsnet hjulmutterne og fjernet det ødelagte dekket ser vi at forstillingen skraper i bakken, sporet etter oss er nærmere 30 meter.
 Never to be the same again road
Vi venter og venter på mekanikerens gjenkomst
 
Klokka er enda ikke ti, vi befinner oss mellom Weahs Town og Gbason Town. Nå har heten kommet, dessuten summer det hundrevis av store 2 cm kufluer rundt bilen. Jonathan reiser tilbake til Greenville med en motorsykkel for å hente mekaniker, jeg reiser med en annen motorsykkel til Gbason Town mens Tove blir igjen i bilen sammen med en liberianer fra Gbason Town området. Det skal vise seg at bilens AC system redder dagen vår, ellers hadde vi blitt langsomt kokt i blikkboksen.
 Never to be the same again road
Fluene er skikkelig nasty - og de biter hardt
 
Etter et par timer i Gbason Town (neste nyhetsblogg) kommer jeg tilbake til bilen ved landeveien. Tove er der og Jonathan er der og fluene er der. Ellers ingen. Mekanikeren har vært der og skrudd av en del på forstillingen med ødelagte bolter. Nå er han i Greenville for å finne boltene og verktøyskrinet hans står igjen som et pant på hans gjenkomst. Tiden går, vi har kjeks og vann. Vi får mer drikke av en FN bil med indiske soldater. Bakfra kommer det stadig motorsykler, men alle passerer, hvor blir det av mekanikeren? Da det lir ut på ettermiddagen og klokka passerer halv fem begynner vi å se etter en bil som kan ta oss tilbake til Greenville.
 Never to be the same again roadNever to be the same again road
Skikkelig "verksted på boks". Stor reparasjon med enkle midler.
 
Så, på slaget fem dukker han og medarbeideren opp. Det var ikke lett å fjerne gamle bolter og finne nye, men nå er det gjort. På fem kvarter er jobben gjort, han ligger midt på den støvete landeveien og skrur mens vi andre står rundt og slår fluer. Som det siste skrur han reservehjulet på. Vi har vært vitne til et hverdagsmirakel eller kanskje heller et mekaniker-mirakel!
Never to be the same again road 
Jonathan med fluesmekkeren

Never to be the same again road
Dagens helt, 10 poeng til mekanikeren!

Never to be the same again road
Da vi kjører derfra har bilen stått stille i 9 timer, nå har vi 8 timer foran oss til Monrovia. Det er snart mørkt og vi har ikke noe reservedekk. Jonathan sier: «The Holy Spirit is our spare tire» Vi ber en temmelig inderlig bønn om Guds beskyttelse og legger i vei. Det går bra!  Kvart over tre på natta er vi tilbake på hotellet. 

© 2008 Metodistkirkens Misjonsselskap
Postboks 2744 St.Hanshaugen
0131 Oslo

Besøksadresse: Akersbakken 37, 0172 Oslo 

Telefon: 23 33 27 00
E-post: misjonsselskapet@metodistkirken.no

Gavekonto: 3000 13 88084 

Vipps og SMS: 2248

En del av Metodistkirken i Norge
metodistkirken.no

Org. nummer: 974 230 887

Powered by Cornerstone